En av 2000-tallets mest kontroversielle filmer, fra en av
Europas mest kontroversielle filmskapere.

Denne filmen er både hyllet og fordømt. Filmen utfordrer, og, i våre øyne, overskrider det vi er vant med å se på lerrettet. Et trekk som gjør at den kan være vanskelig å fordøye. Filmen setter rape-revenge ideen på hodet da handlingen presenteres i en omvendt-kronologisk rekkefølge. Ved å plassere hevnen i starten av filmen snyter Noé oss for noen etterlengtet payoff og viser oss, på en måte man sjelden ser, volden og hevnen som noe meningsløst og smertefult.

Filmens stil intar en kroppslig funksjon da kameraet hvileløst flyter i takt med filmens desperate nerve. Den suggerende originalmusikken til filmen er komponert av Thomas Bangalter (kjent fra Daft Punk) og understreker nerven videre med god støtte fra filmens fordømte turtelduer, Vincent Cassel og
Monica Bellucci.

Irreversible har med tiden oppnådd kultstatus og har tiltrukket seg et stort nytt publikum etter regissørens virtuose gjennombrudd, Enter the Void fra 2009. Mye av oppstusset stammer nok også fra to ultravoldelige, svært eksplisitte
scener. Dørene vil være åpne hvis noen vil trekke luft da dette ikke er noe for sarte sjeler, men den vil gi et stort utbytte for den som setter pris på filmer man kjenner på kroppen og er åpne for en alternativ katharsis.